Karneval 09!

Det var endelig tid for Brasils aarlige hoeydepunkt. Karnevalet ga oss en uke med fest og fanteri. Fredags morgen satte det i gang med utkledning med selvlagde masker, paradedans og kakespising. Det ble en fartsfylt ferieavslutning for smaa brasilianere.

Like etter jobb pakket vi sekken, og med masken paa hodet heiv vi oss paa bussen. Vi hadde bestemt oss for aa feire karnevalet paa den idylliske oeyen Ihla Grande, som I kystlinje ligger litt soer for Rio. Ikke bare fordi vi fryktet kriminaliteten i Rio, men ogsaa fordi strandlivet fristet. Vi delte leilighet sammen med Solveig, en av de andre frivillige, og to av Aashilds venninner fra studiet, Ellen og Caroline.

Oeyens karnevalsfeiring var betraktelig mindre enn I storbyene. Likevel kunne vi hver dag finne live musikk og masse liv I gatene. Vi hadde det goey med utkledning og god selvlaget mat og drikke. Sambafoten var saa klart I riktig gir..;-)

Vi var saa heldige aa vaere nabo med en spenstig oeybeboer, Mauri. Han kom stadig I doeren med nye frukter og urter vi maatte proeve, til bade matlaging og hostekur. Tirsdag dro han oss med til et hemmelig sted paa oeyen, med fosser og smaa kulper man kunne bade i. Det bor 10000 mennesker paa oeyen, men Mauri er en av de faa som vet om det lille paradiset. Vi er glad han ville vise stedet til oss.. Vi er ogsaa glad han IKKE viste oss urtemedisinen han hadde I lommen da vi klatret oss gjennom uroert jungelkratt. Den var nemlig beregnet for aa forhindre en 10 minutters doed ved bitt av en spesielt giftig slange som fins I omraadet.Glad vi slapp aa spise de bladene!

Naa er vi tilbake paa Haapet, full av ny sol-energi og klar for de to siste arbeidsukene. Tine forberedte oss I dag paa en hektisk uke. Mandag kommer Soltun Folkehoyskoles backpackerlinje paa besoek. Samtidig kommer ogsaa to representanter fra Bergens russestyre for aa filme paa senteret. Bergensrussens aarlige innsamlingsaksjon, 1.mai, gaar nemlig I aar til Haapet! Stoett de som kan! Vi gleder oss til aa faa mange nye paa senteret, saa vi kan arrangere mange goeye leker og aktiviteter. Tiden kommer til aa fly. Dere faar hoere fra igjen et par dager foer avreise til Afrika;-)

Livet ellers..

Tiden loep fra oss sist, saa vi tenkte aa skrive litt om hva vi driver med ellers ogsaa. Siden arbeidsdagen ikke er over foer kl17, foeles dagene veldig korte. To dager i uken drar vi til forstaten, Independencia, paa portugisiskkurs. Vi laerer stadig mer, og merker utbytte av dette i sandkassen. To dager i uken til byen betyr ogsaa to ganger paa internett. Dette er ikke mye for studier som skal soekes, nettbank som skal besoekes og blogg som skal oppdateres. For ikke aa snakke om facebook. "Men vi berges nu" =)
Ellers gaar dagene med til samvittighetsfull styrketrening, joggeturer(1 stk), middagslaging(Camilla) og lekselesing. Vi gleder oss foroevrig veldig til den hoeygravide purka i bakgaarden skal gi liv til sine soete smaa.. Da blir det liv!




























Helgene har foreloebig vaert innholdsrike. For to helger siden fikk vi besoek av Aashilds venninne May Eli. Hun kom fra 4 maaneders tur i oesten. Kun for aa besoeke oss i Barreiro ;-) Fredag etter jobb dro vi henne med til Rio, for aa vise henne en av soer amerikas flotteste byer. Strandliv paa Copacabana og uteliv i Lapa - en kjempehelg! Vi fikk til og med kjoere politibil med to stramme karer, da Aashild var saa uheldig aa bli ranet midt paa lyse morgenen (0700). Tyven turte vi ikke fakke, saa kameraet gikk desverre tapt. Derfor ingen fantastiske bilder av soloppgangen den morgenen. Eller solbrente Maya paa Copacabana beach:P

Forrigehelg var bursdagshelg. Tidlig loerdagsmorgen ble Aas vekket til bursdagssang og gave(1 stk). Camilla vartet opp med pannekaker til frokost=) Sammen med vaare norske venninner dro vi paa marked i byen, og koste oss med is i solen. Foer Aashilds is rakk aa fordoeyes kom den like fort opp igjen. Etter en time paa et toalett med stadig forverring, dro vi i "hui hast" til det LOKALE sykehuset. Rett inn paa akutten sammen med knivstukne og forslaatte medpasienter.
Et tropisk virus hadde lurt seg inn i kroppen, og forhindrer naa Aashild aa dra til Norge paa 40 dager. Enda godt vi har en lang reise foran oss..
Fra den ene til den andre - Camilla maatte tirsdag sykemeldes fra arbeid, da et annet vondt virus mest sannsynlig kom seg inn matveien. Saa saann er det! Vi har det fint naa. Bank i bordet.
































Brasiliansk kollega laget kokkoskake!












Solen har heldigvis begynt aa vise seg denne uken, parallellt med det daglige regnet. Naa skal vi gaa aa spise pizza med de andre frivillige, gleder oss til litt smakfull mat. Lei ris og boenner!

God klem

Ps: Les vaart ukesnytt paa www.haapet.com

Trange kaar for liten og stor...

Det er fredagsmorgen kl07.00, og solen har saa vidt rukket aa staa opp i den lille landsbygden Barreiro. Likevel hoerer vi et voldsomt liv og spetakkel utenfor senterets porter. Hylende unger klamrer seg til sine foreldre, i det vi laaser opp for aa baere de aller minste opp til matsalen. De eldre loeper om kapp opp bakken for aa treffe sine skolekamerater. 0730 ringer kokkens bjeller, og et rundtstykke og en kaffekopp(!) senere er leken i gang. Mamma glemmes fort.

Vi har naa vaert her i 24 dager. Hverdagen paa Haapet har endret seg noe etter at skolen startet igjen etter sommerferien denne uken. Ferierende barn er kommet tilbake, og nye har faat plass hos oss. Dagene har faatt mer struktur over seg, og vi foelger en stram timeplan med ungene. Psykologitimer, kunst og haandverk, engelsk.. Foelge til og fra skolen.. Frokost, lunch og middags- vakt.. Og saa klart masse lek og morro:-)

Aa jobbe saa tett innpaa barna, og ta del i 10 timer av deres hverdag, gir oss en unik mulighet til aa paavirke dem positivt. Vi kan irritere oss groenn over ulydighet og manglende forstaaelse mellom rett og galt. Naar kl blir 1700 og barna gaar hjem, sitter vi igjen paa en tom lekeplass, uviten om hva disse hjemmene bestaar av. Hjelpesloes vinker vi hadet til den kronisk smilende 6 aaringen som nettopp fikk vite moren doede i en bilulykke. Hvordan er fremtiden til den selvstendige 2 aaringen som ikke rakk og bli kjent med moren sin, da hun ble overlatt til sin narkotikaavhengige far. Det er mange ubesvarte spoersmaal en tenker gjennom i loepet av en arbeidsdag.

Forrige uke fikk vi vaere med Tine paa hjembesoek, for aa vurdere noen av de nye soekerene til senteret. Noen fikk den heldige beskjeden om aa dukke opp paa mandag, mens andre hadde desverre for hoey inntekt. Likevel har Haapet et maal om aa ikke bli stemplet som et "fattighus", og tar flere faktorer med i betraktningen. Vi fikk et innblikk i den haarfine utvelgelsen - ikke en enkel jobb. Alkoholisme, avhengighet og fattigdom. I tillegg er det slett ikke alle som har lyst aa sende barna sine til prosjektet, noe som tyder paa manglende evne til aa se fremover i tid.. Desverre gjelder dette ofte de barna som kunne trengt det mest.

Mye alvor, og mye morro. Barna paa prosjektet har forhaapentligvis tatt et steg i riktig retning. Ansatta og frivillige paa prosjektet proever stadig aa gi ungene positive opplevelser. For eksempel samlet "frivillig"-Anne Merete inn 5000 kr gjennom vaffelsalg for hun dro. Vi leide buss for pengene og satte kursen mot stranden i kystbyen Ubatuba. For unger som aldri har vaert paa ferie, eller sett sjoe foer, er gleden ubeskrivelig. Da stranden dukket opp i bussvinduene broet jubelen loes! Vi eide stranden den dagen.. Ikke tvil om det;)