3 dager igjen... hjelp!
Da var foerste epoke av reisen vaar over. Vi har naa vaert i byen og kjoept poser fulle av gaver til barn og kolleger. De neste dagene blir hektiske. Vi skal laere aa lage brasiliansk godteri, dra paa hjembesoek, spise paa stamstedet, aerend i byen.. Og saaklart kose ekstra med ungene!
Etter karnevalet har det vaert masse liv paa senteret. Som nevnt har vi hatt besoek av baade bergensruss og backpackerlinjen fra Soltun folkehoegskole. Med saa mange ekstra hender kunne vi ikke gjoere annet enn aa arrangere en olympiadedag som avslutning paa uken. Gode, gamle 17.mai- leker som potetleop og sekkeloep ble gjennomfoert med stor iver. Stoerst av alt var likevel fotballturneringen, hvor Camilla sitt lag "superstyrkene" slo Aashilds lag "ekspertene" paa straffekonk i den spennende finalen. De andre lagene ble saaklart slaatt ut for lengst, men bidro trofast med heiarop og jubel=)
Det blir trist aa reise fra Haapet. Tror vi har filosofert mer paa disse to maanedene enn hjernene vaare har godt av. Det er lett for, med saa mange ulike situasjoner en blir stilt ovenfor. Denne uken skal vi blant annet tilbake til en familie som ikke har barn paa prosjektet, fordi de bor for langt unna. De faar stoette ved hjelp av to noedhjelpspakker en gang i maaneden. Moren, paa 43 aar, har 15 unger, der av 11 under 15 aar. Minstejenten paa 2 aar, har nettopp laert seg aa gaa. Med saa mange unger er det lett for en sliten mor og la babyen ligge i sengen med taateflasken. Gjerne hele dagen. Sammen med sine eldre soesken, var det tydelig at jenten var preget av morens alkoholmisbruk under svangerskapet. Som hun forklarte til Tine, drakk hun hverken oel eller vin mens hun var gravid - kun ren sprit(!)
Det er vanskelig aa beskrive husets standard. Flekkete maling paa treveggene, madrasser paa gulvet og et kjoekken full av fluer og skit. Under hele besoeket surret lyden av brasiliansk dansemusikk fra det store stereoanlegget midt i den ellers tomme stuen. En ironisk kontrast til den spesielle stemningen rundt oss. Aa besoeke familien var sterkt, og det ble en taarefull biltur tilbake.
Dette er unger vi ikke jobber med til daglig, men vi vet at vi finner tilsvarende historier blant barna paa senteret ogsaa. Vi har besoekt noen av hjemmene, men hos de aller fleste vet vi svaert lite om hva de gaar hjem til. Veldig mange av fedrene er alkoholmisbrukere, noe som setter standaren for hele familien.
Haapets maal er aa ta fatt i hele familiesituasjonen, foer det er for seint. Paa senteret faar barna veiledning, omsorg og et haap om en bedre fremtid. Paa lik linje med ungene faar ogsaa moedrene hjelp av senterets psykologer, som en del av "moedregruppen".
-Jeg vil bli bioingenioer, fortalte Cesar i forrige uke. Den 16 aar gamle gutten er eldste bror i en soeskenflokk paa fem, og er en av de som har fulgt senteret fra oppstart. Ungdommene paa senteret irriterer oss ofte. Det er ikke alltid like populaert naar vi tar frem engelskboekene, og en urokraake drar ofte med seg resten av klassen paa aa skape en ustyrbar gjeng i timene. Men saa tenker vi tilbake paa naar vi selv gikk paa ungdomsskolen, og innser vel at oppfoerselen ikke er saa unormal for alderen. De fleste har klare maal for fremtiden sin. Derfor vil senteret naa sette i gang et nytt prosjekt, "kursfadder", som hjelper elevene etter ungdomsskolen. Spansk, Engelsk- eller datakurs kan vaere bra aa vise til for aa komme inn paa videregaaende skoler, eller faa seg en god jobb.
Vi kan skrive og snakke om Haapet i evigheter.. Hadde det ikke vaert for at vi maa rekke bussen tilbake til landsbygden. Avskjedsmiddag hos en kollega venter, alltid spennende aa besoeke nye hus!
Neste gang vi blogger er vi trolig paa Filippinene, full av opplevelser etter en ukes safari i Soer Afrika=)
Paa gjensyn, folks! Até mais;-)
