Camilla paa egne eventyr: Inca-jungle track!

Det kom til det triste tidspunkt da jeg og Aas maatte skilles. Planen hadde lenge vaert at vi begge skulle gaa oss opp mot Machupicchu, Incaenes forlatte by 3000 moh.
Takket vaere ett stk daarlig kne, maatte jeg melde meg paa en tur alene. Det ble "Inca- jungle track" som skulle ta med meg paa en fire dagers tur i soer-perus fjellandskap. Jeg og Ross fra hostellet vaart moette gruppa vaar tidlig paa morgenen. En salig blanding av nasjonaliteter; Australia, Skottland, Canada, Israel, Peru, Spania og selvfolgelig USA.
Foerste dag var det sykling paa menyen. At vaeret skulle vise seg aa vaere sno og sludd slo oss som en overraskelse da vi skulle starte paa den 6 timers lange sykkelturen, fortsatt mange tusen meter over havet. Her var det ingen kjaere mor, og etter fem minutter i nedoverbakke var jeg gjennombloet! ..og ja, jeg brukte regnjakke.. Godt brukte sykler gjorde heller ikke opplevelsen noe bedre da jeg klarte punktere da vi hadde to timer igjen av turen. Det ble en fin taxitur sammen med an annen paa gruppa som ogsaa hadde knekt kjeden:p

Det var rart aa maatte bli kjent med helt nye mennesker den foerste kvelden da Aashild ikke var der. Kan tenke meg hun foelte det samme nede i Cusco.

Andre dag maatte vi alle gi baade blod og svette. En ferd langs incafolkets stupbratte fjellsider er ikke for noen med hoydeskrekk eller daarlig knaer. Vi gikk i to timer med en stigning paa opp mot tusen meter. Guiden foerte oss gjennom en massiv dal med en elv i bunnen som senere skulle vise seg aa vaere min neste utfordring.

Guiden vaar Leo, en ekte fjellgeit!

Finnmarking som jeg er tok jeg kanskje litt lett paa dette med myggstikk. Selv om jeg brukte myggspray kan jeg trygt si jeg var den eneste paa gruppa som fikk over 80 stikk bare paa leggene! Jeg saa ikke ut to dager etter, og gjoer det desverre ikke naa heller. Jeg har laert;)

Etter 8 timer med vandring i stupbratte fjellhyller og en super lunsj var hele gruppa klare for et bad. Plutselig stod vi ovenfor en ekte "Hot-spring" paa enden av turen vaar. Ingen noelte med aa stupe ut i det kokende vannet. Kom oss ikke opp foer to timer senere da middag ventet paa oss i neste landsby.

Tredje dag fikk jeg valget om aa vare med paa White water rafting! Dette vare et stort dilemma for meg da rafte-nivaet var paa 4 og 5+. Du kan selv tenke deg jeg var skeptisk til min avgjoerelse da det maksimale gjennomforbare nivaa paa rafting er 6 og jeg aldri i mitt liv har proevd dette foer. Uten aa vite hva jeg gikk til satt jeg i bussen paa vei til elveleiet som skulle gi meg adrenalin! God sikkerthet og MYE instruksjoner gjorde meg mer og mer trygg paa hva jeg skulle begi meg ut paa. Strykene i elva hadde navn som "Kamikaze" og "Death path", noe jeg er glad jeg fikk vite ETTER turen. Intensiv rafting i to timer gjoer en kropp med ikke akkurat mannemuskler sliten. En fantastisk tog-tur mot byen Aguas Calientes gjorde da godt.
Senere paa kvelden motte jeg paa kjentfolk!! Aashild Passport dukket plutselig opp midt i byen som ligger like under foten til Machupicchu(Old mountain). Hvem kunne gjettet at hun ogsaa skulle til denne turistmagneten?:p Det ble et kort mote paa kvelden for vi maatte til sengs. Paa hvert vaart hostell:( Fire timer senere ringte vekkerklokka, altsaa 03.30. Naa hadde vi "bare" 3500 trappetrinn igjen foer vi skulle bestige den omtalte fjellandsbyen. Forventningene var store, men de skullet oss ikke. Ca 05.30 ankom jeg toppen, helt utrolig anpusten. Trodde aldri det kom til aa vaere saa hardt aa gaa disse trinnene. Enda mer utrolig er det aa tenke paa hvordan noen i det hele tatt kunne finne paa aa bosette seg paa et slikt naermest utilkommelig sted!
Etter enda noen timer motte jeg paa denne Aashild igjen. At vi tilfeldigvis skulle mote guiden vaar paa samme sted og samme tid var ikke annet enn goy! Naa kunne vi leke turister sammen!
Men dette bare fram til jeg skulle bestige neste fjelltopp, Waynapicchu (young mountain). Jeg besatte beina mine ut for enda flere stupbratte fjellsider, svetten randt, men det var verdt det! Paa toppen kunne jeg skue ned paa min lille venninne 400 m under meg, men fortsatt 2500 over sjonivaa. Der nede satt hun aa skrev postkort til Hilde paa en liten plen utenfor et lite steinhus sammen med en liten baby-lama. Idyllisk! Heldigvis mottes vi nede i Aguas Calientes foer toget vart gikk tilbake til Cusco. Vi var begge enige om at dette var et fantastisk sted, and we really recomed it for others!
-Cams

Gjenforening:D

Utsikten fra Waynapicchu. Kan dere see Aashild?