Trange kaar for liten og stor...

Det er fredagsmorgen kl07.00, og solen har saa vidt rukket aa staa opp i den lille landsbygden Barreiro. Likevel hoerer vi et voldsomt liv og spetakkel utenfor senterets porter. Hylende unger klamrer seg til sine foreldre, i det vi laaser opp for aa baere de aller minste opp til matsalen. De eldre loeper om kapp opp bakken for aa treffe sine skolekamerater. 0730 ringer kokkens bjeller, og et rundtstykke og en kaffekopp(!) senere er leken i gang. Mamma glemmes fort.

Vi har naa vaert her i 24 dager. Hverdagen paa Haapet har endret seg noe etter at skolen startet igjen etter sommerferien denne uken. Ferierende barn er kommet tilbake, og nye har faat plass hos oss. Dagene har faatt mer struktur over seg, og vi foelger en stram timeplan med ungene. Psykologitimer, kunst og haandverk, engelsk.. Foelge til og fra skolen.. Frokost, lunch og middags- vakt.. Og saa klart masse lek og morro:-)

Aa jobbe saa tett innpaa barna, og ta del i 10 timer av deres hverdag, gir oss en unik mulighet til aa paavirke dem positivt. Vi kan irritere oss groenn over ulydighet og manglende forstaaelse mellom rett og galt. Naar kl blir 1700 og barna gaar hjem, sitter vi igjen paa en tom lekeplass, uviten om hva disse hjemmene bestaar av. Hjelpesloes vinker vi hadet til den kronisk smilende 6 aaringen som nettopp fikk vite moren doede i en bilulykke. Hvordan er fremtiden til den selvstendige 2 aaringen som ikke rakk og bli kjent med moren sin, da hun ble overlatt til sin narkotikaavhengige far. Det er mange ubesvarte spoersmaal en tenker gjennom i loepet av en arbeidsdag.

Forrige uke fikk vi vaere med Tine paa hjembesoek, for aa vurdere noen av de nye soekerene til senteret. Noen fikk den heldige beskjeden om aa dukke opp paa mandag, mens andre hadde desverre for hoey inntekt. Likevel har Haapet et maal om aa ikke bli stemplet som et "fattighus", og tar flere faktorer med i betraktningen. Vi fikk et innblikk i den haarfine utvelgelsen - ikke en enkel jobb. Alkoholisme, avhengighet og fattigdom. I tillegg er det slett ikke alle som har lyst aa sende barna sine til prosjektet, noe som tyder paa manglende evne til aa se fremover i tid.. Desverre gjelder dette ofte de barna som kunne trengt det mest.

Mye alvor, og mye morro. Barna paa prosjektet har forhaapentligvis tatt et steg i riktig retning. Ansatta og frivillige paa prosjektet proever stadig aa gi ungene positive opplevelser. For eksempel samlet "frivillig"-Anne Merete inn 5000 kr gjennom vaffelsalg for hun dro. Vi leide buss for pengene og satte kursen mot stranden i kystbyen Ubatuba. For unger som aldri har vaert paa ferie, eller sett sjoe foer, er gleden ubeskrivelig. Da stranden dukket opp i bussvinduene broet jubelen loes! Vi eide stranden den dagen.. Ikke tvil om det;)